lørdag 9. mars 2024

"Amtmannens døtre" av Camilla Collett

Camilla Collett (1813-1895) er norsk litteraturs første store kvinnelege forfatter. Ho vaks opp i eit embetsmannsmiljø på Eidsvoll med foreldre, ei søster og tre brødre. Den eine broren er dikteren Henrik Wergeland. Som ganske ung forelska ho seg i brorens litterære motstander, Johan Sebastian Welhaven, noko som fekk betydning både for livet hennar og forfatterskapet. I 1841 vart ho gift med juristen Peter Collett og fekk fire barn, men allerede i 1855 vart ho enke då mannen døde av lungebetennelse. Camilla Collett har vore aktiv i kvinnesaksforeninger, og skreiv i ein rekke sjangre. Det er likevel romanen Amtmannens døtre som står som hovudverket i hennar bibliografi.

Amtmannens døtre
 handler i hovudsak om amtmann Ramms yngste dotter, Sofie, og hennar kamp for kjærleik. Tidlegare har to av søstrene hennar, Louise og Marie, gifta seg med menn som dei eigentleg ikkje elsker. Ved romanens begynnelse er det amtmannen og frue samt dei yngste barna Amalie, Sofie og Edvard som er heime. Edvards nye huslærer, Georg Kold, er på veg. Utover i romanen blir Sofie og Georg betatt av kvarandre, men utgangspunktet deira er vidt forskjellig. Amtmann Ramms døtre burde ha gode skussmål for lukkelege ekteskap då dei blir beskrevet som vakre og musikalske, og har blitt oppdratt etter anerkjente mønstre for kvinneleg dyd. Likevel er ikkje dette tilfellet, og Sofie vil for alt i verda gifte seg med nokon ho elsker, og unngå det kjærleikslause ekteskapa som søstrene har.

Det er fleire stemmer i denne romanen, og som Kaja Schjerven Mollerin skriver i etterordet så er Amtmannens døtre ein merkeleg roman. 
"I første del av boka får vi et lappeteppe av en historie, fortelleren går inn og ut av sin egen beretning, inn og ut av Sofies dagbok, av Georg Kolds brev til og fra Margrethe, og Margrethes etterlatte papirer. Collett anstrenger seg ikke akkurat for å få de ulike delene til å henge sømløst sammen. Jeg-stemmen skifter, ofte brått, men vi befinner oss hele veien i et intimt, personlig rom." (s. 325) 
Akkurat dette som Mollein skriver i etterordet tenkte eg på under lesing av første del. Det irriterte meg grenselaust at det var så uordentlig satt i hop, og eg trur det øydela ein del av mi oppleving med romanen. Det andre som øydela denne romanen for meg er kjærleikshistorien. Den er totalt annleis enn dei fleste kjærleikshistorier i klassiske romaner, og det kjem til å ta tid å akseptere at slik var det, og slik vart det i denne romanen.

XOXO

| Utgitt: 1854-55 | Min utgåve: 2023 | Format: Hefta, 328 sider | Forlag: Gyldendal Norsk Forlag |

2 kommentarer:

  1. Jeg tror faktisk ikke jeg har lest noe av Camilla Collet, bare litt om denne boken. Jeg fikk egentlig ikke så lyst å lese denne, etter å ha lest omtalen din, men jeg kribler etter å få tettet et hull i leselisten min. Jeg kjøpte en roman da jeg besøkte Sigrid Undsets hjem i sommer, kanskje jeg skal begynne med å lese den :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Eg hadde heller aldri lest noko av Collett, og det var ein lesesirkel som fekk meg til å plukke opp boka. Mi søster meiner at Camilla Collett er Jane Austen utan lukkeleg slutt, og eg kan vera samd med ho. Hvilken har du kjøpt?

      Slett