"Polakken" av J.M. Coetzee

John Maxwell Coetzee (f. 1940) er ein sørafrikansk forfatter som i 2006 vart australier. Coetzee har fleire romaner og andre bøker på samvittigheten og vant Nobels litteraturpris i 2003. I 1983 (for Foe) og 1999 (for Disgrace) vant han Booker-prisen, og han har vore både kort- og langlista til prisen (langliste 2003, 2005, 2016; kortliste 2009). Han blir rekna som ein av vår tids fremste forfattere, og med denne nyaste utgivelsen får eg lyst til å lese forfatterskapet hans på nytt (eg har lest seks av romanene hans).

Polakken handler om den aldrende pianisten Witold Walczykiewicz som etter ein konsert i Barcelona forelsker seg i vertinna Beatriz. Beatriz er med i eit selskap som arrangerer konserter med ulike musikere, er ca tjue år yngre enn Witold og gift. Årsaken til at Witold fekk kallenamnet polakken av selskapet var: "Avgjørelsen om å invitere polakken, hvis navn inneholder så mange w-er og z-er at ingen i styret engang forsøker å uttale det - de omtaler ham bare som polakken - blir fattet etter en del sjelegransking." (s. 9) Beatriz og resten av tilhørerne blir ikkje udelt begeistra for polakkens tolkning av sin landsmann Chopin, men den påfølgende middagen med to andre i selskapet blir interessant.

Etter konserten tar Witold kontakt med Beatriz fleire gonger, både via brev og e-post. Han inviterer ho til å vera i lag med han når han er i nærleiken for å undervise, og inviterer ho med til Brasil. Beatriz avslår fleire gonger, og påpeiker at ho er gift. Faktum er at ekteskapet har gått i stå, men det er visst tilfellet blant dei fleste i omgangskretsen. Til slutt bestemmer Beatriz seg for å ta saken i eigne hender, serverer ektemannen ei kvit løgn og inviterer Witold til sommerhuset. Det blir ei veke ingen gløymer.

Polakken er ein kort roman på knappe 140 sider, men dei fleste av romanene til Coetzee er korte og konsise. Den er godt skrevet og med eit tema få andre skriver om, og eg likte den. Det er ikkje wow-faktor, men Coetzee fascinerer meg. Eg innbiller meg at J.M. Coetzee er ein klok mann som utfører nøye research før han skriver om noko. På side 62 står det: "Ja, jeg kunne si farvel til Polen og kjøpe meg en leilighet i Valldemossa og vente på en fransk dame, en George Sand som er lei av franske menn med grove vaner, som ønsker å gi sin kjærlighet til en forsiktig polakk." Nerden i meg kaster seg over Google, og finner ut at den franske forfatteren George Sand (med fødenamnet Amantine Lucile Aurore Dupin de Francueil) hadde eit forhold til den polske komponisten og pianisten Frédéric Chopin på slutten av 1830-talet. Slike digresjoner syns eg er artig å finne i romaner.

Eg prøver så godt eg kan å halde fast i forfattere som ikkje er frå Vesten, og akkurat Coetzee har eg likt i mange år. Anbefales!

XOXO

Andre som har lest romanen: 

| Tine |

| Originaltittel: The Pole, omsett av John Erik Bøe Lindgren | Utgitt: 2023 | Min utgåve: 2024 | Format: Innbundet, 137 sider | Forlag: Cappelen Damm | 

Bok: "Michael K. Hans liv og tid"

Forfatter: J.M. Coetzee
Originaltittel: The Life and Times of Michael K
Oversetter: Aud Greiff
Først utgitt: 1983 i Sør-Afrika
Denne utgåve: 1984
Format: Innbundet
Forlag: Cappelen
Frå: Biblioteket

Baksidetekst: Michael K vandrer gjennom et land i kaos. Det er borgerkrig, men Michael vil ikke ta stilling, ikke bidra med noe til noen kant. Det er hans form for opprør mot vold og overgrep. Landet er Sør-Afrika. Et samfunn som moralsk og politisk er presset mot kanten av stupet. En mann som helst vil leve i fred, utenfor både doktriner, partier og påbud, vekker desto større oppsikt. Noen trekkes mot ham for å lindre hans plager og gi ham mat. Men hos de fleste vekker hans fremferd irritasjon, kanskje engstelse. Han arresteres, enda han knapt er klar over at det er krig. Michael K fortsetter å være seg selv, halstarrig. Hvem er denne underlige vandreren, og er han svart eller hvit i dette rasistiske landet? Det er nettopp et av Coetzees kunstgrep - å overlate de viktigste svarene til leseren...

Denne boka var interessant, det er det hele. Eg likte den ikkje noko særlig, men måtte lesa ferdig. Temaet rasisme er noko som skjer den dag i dag, og eg trur at boka er vel så viktig som den var då den vart skrevet.

XOXO

Bok: "Sommer"

Okei, denne boka var gørrkjedelig, og eg skumma gjennom mesteparten! Eg har aldri vore nogen stor fan av intervjuer, og det var stort sett det denne boka bestod av, i større eller mindre grad:/

Handling i "Sommer": Den berømte forfatteren John Coetzee er død, og en ung forfatter arbeider med en biografi om Coetzee. Han intervjuer personer som har stått ham nær på 70-tallet, da Coetzee bodde i Sør-Afrika, men ikke hadde slått gjennom som forfatter. Ut fra disse samtalene dannes et bilde av en mann som ikke har hatt evne til å åpne seg for andre mennesker, og som har mislykkes i de fleste av sine menneskelige relasjoner.

Sommer er den tredje og frittstående delen av den selvbiografiske trilogien som begynte med Barndom og Ungdom. Coetzee er nådeløst selvutleverende og selvkritisk om livet og forfattergjerningen. Den dobbelte Bookerprisvinneren fikk sin tredje nominasjon for Sommer.

XOXO

Bok: "Ungdom"

Eg likte denne mykje betre enn den forrige Coetzee-boka eg leste. 2 dager så var det gjort, og då er det for meg ei bra bok. Viss boka ikkje er engasjerande så går det tregt, men dette var interessant:) Gler meg til eg får heim siste bok om Coetzee, nemleg den som inspirerte meg i utgangspunktet.

Handling i "Ungdom": En selvbiografisk roman om nittenåringen som reiser fra et konfliktfylt Sør-Afrika til London. Tiden er ca 1960. Her skal han utfolde sine evner, her skal hans drømmer bli virkelighet. Hans poetiske åre skal forløses, romantiske møter skal finne sted, bevissthetsutvidende opplevelser skal omskape ham til den personligheten som ennå bare er i kim. I opphøyd ensomhet, og med elendig råd, finner han hybel og jobb. En og annen kvinne deler hans leie, uten kjærlighet, uten romantikk og absolutt uten den forventede oppflamming av en indre ild. Bibliotekets ensomhet tilbyr økte kunnskaper, men ingen forløsning. Selv han innser at diktene han skriver er håpløse. Den unge mannens nedstigning til den absolutte ensomhet, og spirende selverkjennelse, bugner av mistrøstig humor. Aldri har avgrunnen mellom ugrunnet selvtillit og virkelighetens grelle hverdagslighet vært skildret med slik glitrende ironi.

XOXO

Bok: "Barndom"

Då John M. Coetzees bok "Sommer" kom ut på norsk, vart eg frista til å lese den selvbiografiske trilogien om hans liv. Nå har eg lest den første, men eg veit ikkje om eg likte den så godt. Historien om den lille gutten som måtte flytte frå eit sted til eit aent pga farens jobb, som har eit anstrengt forhold til si mor, og eit ubeskrivelig dårlig forhold til sin far. Han er katolikk i hemmelighet (foreldrene er ikkje-troende), og kun pga at han liker bokstaven K og romerne. Han liker russerne, men og det i hemmelighet. Eg er standhaftig, og skal alikevel lese både "Ungdom" og "Sommer":) Ann Helen har lest dei to første, og var litt meir rosande i sin omtale:-P

Handling i "Barndom": Sør-Afrika har gitt bakgrunnen til alle Coetzees romaner. Her går han tett innpå sin egen oppvekst i en filleby i apartheid-land, et stykke inn i landet fra Cape Town. Mor, far og to brødre bor i et nytt og meget alminnelig hus, der støvet fyker i de tørre månedene. Han (hovedpersonen omtales bare som han) er en skarp observatør, men en dårlig fortolker av det han ser. Foreldrenes fordommer, som er de hvite menneskenes allment utbredde fordommer, blir hans egne: negre, fargede, fattige og spesielt fattige boere, er ikke stort verdt. En gutt med gresk navn kan ikke vente å få gode karakterer. I hans egen familie snakker man engelsk. Men hvorfor det, når slektningene snakker afrikaans? Faren hans er advokat uten praksis. Hans kjærlige mor får ikke lov til å sykle. Guttens vare, våkne øyne suger inn inntrykkene og gjemmer dem i sitt hjerte. Men når spørsmålene forlanger svar, er familiens nedtur i gang for alvor.

XOXO