Back to the Classics #1/Bokhyllelesing #1/1001-sirkel: "The Scarlet Letter"

Forfatter: Nathaniel Hawthorne (1804-1864)
Utgitt: 1850
Min utgåve: 2009
Format: Papir, heftet, 244 sider
Forlag: Penguin Classics Deluxe Edition

Den amerikanske forfatteren Nathaniel Hawthorne har fire romaner på samvittigheten, og eit par novellesamlinger. I fjor las eg The House of Seven Gables (1851) og tenkte at mannen må kunne betre enn dette. Nemnte bok var nemleg langtrukken frå ende til annen, og det var med ein viss betenkelighet eg begynte på The Scarlet Letter. Romanen har vore øverst på leselista i årevis, men av ein eller anna årsak har den alltid blitt dytta ut av lista på tampen av året. Då det var utsikter til trippelkryss vart The Scarlet Letter lest i både Lines lesesirkel, i kategorien A 19th Century Classic i Back to the Classics-utfordringa og i Heddas bokhyllelesing (raudt omslag).

The Scarlet Letter går føre seg i Boston-området, Massachusetts i åra 1642 til 1649. Den handler om Hester Prynne som etter å ha fått eit barn utanfor ekteskap må gå med ein A på brystet (= adulteress) som straff for sine handlingar. Med A-en på brystet og barnet, Pearl, ved si side må Hester gjera sitt beste for å brødfø seg sjølv og dottera, samtidig som sladrekjerringer og velmeinande menn gjer sitt for å gjere livet surt for ho. Hester Prynne har ved fleire anledningar nekta å oppgi namnet til barnefaren, og ektemannen som ho lenge har trudd var død lever og blant byfolka. Det er med andre ord ingen lett situasjon Hester Prynne har satt seg i, og når ektemannen sverger hevn over barnefaren begynner det å bli hett under beina for mange. Nathaniel Hawthorne har vist i mi første bok av han at lukkelege mennesker er ikkje så lette å finne i hans romanar, og det blir ingen Jane Austen-slutt for Hester og Pearl heller.

Dette årets Hawthorne var betre enn fjorårets og kvifor eg har kvidd meg for denne romanen forstår eg ikkje. Hawthorne går gjennom tema som svik, synd, skyld og utroskap, men er det verkeleg utroskap når du trur at mannen din har omkomme på sjøen? Korleis kunne Hester Prynne vite at mannen skulle kome tilbake etter fleire år? Det er spørsmål eg har undra meg over i løpet av 244 sider. I dag rynker ein så vidt på bryna over barn utanom ekteskap, men utroskap derimot ser ein like surt på (eg gjer hvertfall det). Nathaniel Hawthorne skriver meget godt, og sitater er på sin plass:

Never, since her release from prison, had Hester met the public gaze without her. In all her walks about the town, Pearl too, was there; first as the babe in arms, and afterwards as the little girl, small companion of her mother, holding a forefinger with her whole grasp, and tripping along at the rate of three or four footsteps to one of Hester's. (s. 85)

"Run away, child," answered her mother, "and catch the sunshine! It will soon be gone." (s. 168)

Anbefales!

XOXO

Lesesirkelbok: "House of the Seven Gables"

Forfatter: Nathaniel Hawthorne (1804-1864)

Utgitt: 1851

Min utgåve: 2012

Format: Kindlebok, 334 sider

Forlag: ?

Mål/utfordringer: 1001 bøker, Back to the Classics

Eg har ein anna Nathaniel Hawthorne-roman ståande i bokhylla, men House of the Seven Gables fekk opne Hawthorne-ballet. Forfatteren skreiv 8 romaner og fleire novellesamlinger i si levetid, og hans mest kjente er romanen The Scarlet Letter. Eg har nå foretatt eit dobbeltkryss med både 1001-kryss og Back to the Classics der denne boka i mi liste står som A 19th Century Classic.

House of the Seven Gables er inspirert av eit ekte hus i Salem, Massachusetts som slektninger av Hawthorne eigte og som var involvert i hekseutryddinga i 1652. Romanen handler om søskenparet Pyncheon som bur i huset. Huset er i familien Pyncheons eige, og har sidan det vart bygd vore eit offer for spekulasjoner om hjemsøking, svart magi og mystiske dødsfall. Då me trer inn i romanen er det Hepzibah Pyncheon som bur der i lag med sin bror Clifford. Dei er begge fattige som kyrkjerotter og for å tene penger til seg og broren opner ho ein liten butikk i eit av sideromma. Clifford har akkurat kome ut av fengsel der han har sona tretti år for mord. I nærmaste by bur den rike, men ufyselige fetteren dommer Jaffrey Pyncheon, som Hepzibah nekter å ta imot almisser frå. På loftet bur den mystiske Holgrave som skriver bok om Pyncheon-familien, og ein dag dukker ein fjern slektning av syskenparet opp, den unge og livlege Phoebe.

Innimellom dagleglivet til karakterene får me høyre om huset som det er ville spekulasjoner om. Ifølge rykter vart grunnen som huset står på stjålet av general Pyncheon då den førre eigaren, Matthew Maule, vart drepen på grunn av mistanker om trolldomskunster. På dødsleiet kasta Maule ein forbannelse over huset og eigarane, og den dag i dag meiner folk at den legenden kviler over huset. House of the Seven Gables blir livlegare med Phoebe i det, men då ho reiser heim til familien sin for ein kort visitt byrjer interessante ting å skje.

Meir vil eg ikkje seie i dette innlegget. Det eg kan seie er at sjølv om det ser interessant ut å lese romanen, og den står på 1001-lista så er det ikkje nødvendigvis ei bok ein må lese. Det går sakte framover, og det mest interessante er karakterene. Hepzibah som gjer sitt ytterste for broren, Clifford som er nærmast sengeliggjande, Holgrave som er meir enn litt mystisk, unge Phoebe som spriter opp stemninga, og den ufordragelege Jaffrey som helst ser at Clifford hamner på asyl. Om ikkje historien er kjempespennande så er setningane til Hawthorne desto betre. Her er det mykje bra og romanen er meget sitatverdig. 

"Truly was there something high, generous, and noble in the native composition of our poor old Hepzibah! Or else, - and it was quite as probably the case, - she had been enriched by poverty, developed by sorrow, elevated by the strong and solitary affection of her life, and thus endowed with heroism, which never could have characterized her in what are called happier circumstances." (s. 141) 

"The sound of footsteps was not harsh, bold, decided, and intrusive, as the gait of strangers woud naturally be, making authoritative entrance into a dwelling where they knew themselves unwelcome. It was feeble, as of persons either weak or weary; there was the mingled murmur of two voices, familiar to both the listeners." (s. 320)

XOXO