Lesesirkelbok: "Elskeren"

Forfatter: Marguerite Duras
Originaltittel: L’Amant
Utgitt: 1984
Oversetter: Annie Riis
Format: Hardback
Forlag: Gyldendal
Frå: Biblioteket

Baksidetekst: Den navnløse fortelleren er en aldrende forfatterinne bosatt i Paris. Hun ser tilbake på sin oppvekst i Indokina og gjenopplever sitt første møte med kjærligheten. Hun var bare en skolepike på 15½ år da en ung, steinrik kineser forelsket seg i henne. De møttes på en ferje på Mekong-elva, og hun ble utan videre hans elskerinne. Forholdet vakte skandale i kolonien, hvor den unge piken nærmest ble betraktet som barneprostituert og utstøtt av det gode selskap. Det gjør henne gammel før tiden, - da hun var atten, hadde hun mistet sin ungdom.

Etter litt om og men heiv eg meg på den første 1001-boka i lesesirkelen til Lines bibliotek. Boka er såpass kort (129 sider) at det tok meg eit minimum av tid å lese den. Eg skal innrømme med det første at hadde det ikkje vore for lesesirkelen så hadde boka kanskje aldri blitt lest. På den andre sida var boka så kort at det føltes latterlig å legge frå meg boka etter 50 sider, når det kun var 80 sider igjen.

Fortelleren er som sagt anonym, men eg får inntrykk av at ho har det vanskelig i heimen. Mora forventer for mykje av henne, samtidig som ho eigentleg ikkje bryr seg – og går ens ærend til skolen og forlanger at dottera skal få kome og gå som ho vil pga pengene til den rike elskeren. Brødrene snakker ikkje med kvarandre, eller med søstera, og faren har reist tilbake til Frankrike. Boka har ei rekke sjølvbiografiske trekk då Marguerite Duras sjølv budde i Indokina i 1920-talets kolonitid. Handlinga speler på det bildet som aldri vart tatt – bildet av då fortelleren møter den rike kineseren. Mora er opptatt av å ta bilder og vise dei fram til slektningane og når barna ikkje lenger vil vera med til fotografen går ho aleine. Brødrene snakker ikkje med kineseren dei gongene han betaler middag, men dei har ingen skrupler med å ete seg mette ved middagen. Barneprostitusjonsryktene florerer, men ingen tar affære; mitt inntrykk er at mora håper det vil dryppe litt penger på henne og, og later som om ho ikkje veit noko om forholdet.

Det er ei vanskeleg bok å lese. I mitt kronologiske hovud passer ikkje boka inn, for den springer stadig fram og tilbake i tid. Det einaste eg oppfatta som kronologisk er begynnelsen og slutten. I begynnelsen fortel forfatteren om møtet med kineseren og i slutten om avskjeden. Det gir eit heilt bilde av forholdet, medan midten er ei blanding av møter med kineseren, familiefeider, beskrivelser av familien, og såre følelser blanda med hat, angst og mangel på respekt.

Eg kan forstå kvifor den vart omdiskutert i Frankrike. I mitt konservative hovud var den og omdiskutert, men i 1984-Frankrike vart den og den mest leste og vant den gjevaste litterære utmerkelsen i Frankrike for 1984.

XOXO