Bok: "Snøbarnet"

Forfatter: Eowyn Ivey
Originaltittel: The Snow Child
Utgitt: 2011
Denne utgåve: 2011
Oversetter: Heidi Grinde
Format: Hardback
Forlag: Pantagruel
Frå: Biblioteket

Baksidetekst: Alaska 1920. Jack og Mabel har én stor sorg i livet - de har aldri klart å få barn. Savnet har skapt et tomrom i ekteskapet og hverdagen sammen bærer preg av en distanse. I et forsøk på å begynne et helt nytt liv, flytter de fra Amerikas østkyst til Alaska. Den lange, mørke vinteren tar tar på. Men et nytt, gåtefullt bekjentskap blir etter hvert et lyspunkt i deres tilværelse: en liten jente dukker til stadighet opp i skogkanten nær gården. Med uendelig tålmodighet vinner de to hennes vennskap. Hvem er hun? Er jenta virkelig eller en eventyrskikkelse? Eller - slik naboene mener - bare en hallusinasjon, skapt av de to ensomme menneskenes mørketidsdepresjon? For når våren kommer, blir hun borte... Eowyn Ivey har skrevet en vakker og magisk roman om to mennesker som sliter for å bygge noe nytt og finne fram til hverandre igjen - i det vakre og storslåtte landskapet langt mot nord under midnattssola, der underlige ting kan skje...

Denne romanen har gått som ein farsott i bokbloggmiljøet, eg syns ihvertfall at alle utanom meg har lest den. Nå har eg gjort noko med det, og det er eg ikkje lei meg for. Snøbarnet er ei nydelig bok om eit ektepar som blir nybyggere i Alaska grunna barnløshet; dei sliter og strever med å få kvardagen og maten til å gå rundt, og ein dag bygger dei eit snøbarn av den første snøen. Etterpå får dei besøk av ei jente som heiter Faina, men Jack og Mabel er usikre på om ho er virkelig eller ikkje. Kan snøen bedra, eller skjer undre i villmarka? Personlig syns eg slutten var sår og vanskelig, og eg kunne lett ha ønskt meg ein anna slutt. I eit brev skrevet av søsteren til Mabel beskriver ho det samme dilemmaet:

For en tragisk historie! Jeg fatter ikke hvorfor slike eventyr for barn alltid må ende med forferdelse. Jeg tror at hvis jeg noen gang skal fortelle barnebarna mine det eventyret, skal jeg forandre slutten og la dem leve lykkelige alle sine dager. Vi har lov til det, vel, Mabel? Å dikte vår egen slutt og snu sorg til glede?

Romanen bærer preg av Eowyn Iveys kjærlighet til Alaska, og innimellom kan eg levande forestilla meg fjellene, markene og den lille hytta til Jack og Mabel.

På baksiden er Julie sitert:

Tenk om jeg hadde gått glipp av denne. Da hadde jeg vært en fantastisk opplevelse fattigere.

Ei nydelig debutbok!

XOXO