Utgitt: 2012, men skrevet under reisen i 1922
Min utgåve: 2013
Format: Heftet, 376 sider
Forlag: HarperCollins
Mål/utfordringar: Off the shelf, Back to the Classics
Den britiske forfatteren Agatha Christie er velkjent som forfatter av eit titals kriminalromaner om Miss Marple og Hercule Poirot, og adaptasjonane har gått sin seiersgong på norsk TV meir enn ein gong. I fleire av bøkene om Poirot er han ein heilt anna stad enn i Storbritannia, men det som var ukjent for meg var at Agatha Christie har og reist ein del i sitt liv. Hadde eg ikkje vore på Tanum ein dag i september i fjor hadde eg ikkje visst at denne boka fantes.
The Grand Tour handler om ein 10 månaders reise gjennom Sør-Afrika, Australia, New Zealand, Hawaii og Canada i 1922. Gjennom brev til si mor fortel Agatha Christie om eit liv på reise, og bileta utfylle teksten på ein god måte. I forkant av reisen hadde Christie publisert tre romaner, ho var lukkeleg gift med ei lita dotter, Rosalind (mor til Prichard), men det var som om noko mangla i livet. Ein kamerat av Christies mann Archie, Major Belcher, kom til middag ein dag og fortalte om ekspedisjonen han skulle ut som eit ledd i ei utstilling som skulle opne i 1924. Belcher lurte på om Archie Christie var interessert i å vera med. Det endte med at ekteparet Christie vart med Belcher og nokre andre på ekspedisjonen. Brevene heim til mora fortel om utflukter og surfing, om sjøsyke og solbrenthet, glamour og litt mindre glamour, og om livet generelt på ein båt i 10 månader.
Eg innrømmer først som sist at det er ikkje det mest spennande eg har lest i mitt liv, men det var interessant nok. Matthew Prichard har gjort ein grundig jobb med å samanfatte brevene, og har enkelte plasser brukt utdrag frå Christies eigen sjølvbiografi (publisert 1977). Det må ha vore ein opplevelse å vera på tur så lenge, men aldri om eg hadde forlatt ei lita dotter for å reise på tur i 10 månader. Kva som helst kunne ha skjedd både med dei sjølv og med dei heime! Reiseskildringer er ikkje det eg les til dagleg, men for Agatha Christie kan eg overleve det meste.
XOXO
Jeg liker veldig godt Agatha Christies bøker. Så da lurer jeg på om jeg ville likt å lese brevene hennes også. Hmm, takk for godt tips :-)
SvarSlettDen som leser får sjå :-)
SlettDame i hatt?
SvarSlettSå at du la til denne på goodreads, og trodde at var en av krimbøkene, og tenkte ikke noe mer over det, nå derimot..Reiseskildringer er virkelig min tekopp.
Dette er damen i hatt :-)
SlettDenne høres interessant ut. Synd ikke reisene til Tenerife også var med. Hun var der mye, i Puerto de la Cruz, og har fått desidert en egen krok i orkidehagen der til seg...Hit hadde hun med seg datteren Rosalyn. Anbefales en tur dit hvis man er på de trakter.:) Hun skrev på flere av bøkene der.. Har blogget om det her: http://artemisiasverden.blogspot.no/2015/02/tenerife-3-orkidehagen-puerto-de-la.html
SvarSlettTakk for tips, Anita!
SlettInteressant! For meg er det umulig å tenke på Christie, uten å tenke på Miss.Marple, dvs, jeg tror hun ser ut og oppfører seg som Marple, ingen distanse mellom karakter og forfatter. Men - gamle damer kan vel også reise på tur - (det har jeg da sett i filmatiseringene, Miss. Marple på stranden osv). Dette med å forlate barna sine for å reise på tur var fullstendig akseptabelt i gamle dager. Det er bare vi som er rare. Min hattedame - inkludert mora til hattedama - så knapt barna, akkurat som i Downtown Abbey, der de bare kommer ned en halvtime før middag - og en time til jul. Jeg snakker her av erfaring, som son of a son of sailor (ehm datter), der opphavet (begge to) stadig dro på verdensomseiling - og ikke minst har jeg nettopp lest De Urolige, der stakkars Linn var ekspert på å plage barnepiker.
SvarSlettVelkommen tilbake til sirkelen!
Miss Marple var på tur stadig vekk, og viss ho ikkje var på tur i utgangspunktet så reiste ho alltid på tur for å finne utav eit mysterium eit gudbarn eller liknande hadde havna oppi ;-)
Slett