Søk i denne bloggen

Laster inn...

tirsdag 15. desember 2015

Tematysdag #8: Seine nattetimer

Funnet på Pinterest
Eg har alltid vore nattugle. Eg fungerer tilnærma greit i kvardagen med litt for lite søvn, og slik har det alltid vore. Som barn har eg tilbrakt mang ein sein kveld med lesing av bok og øyrene på stilker for å høyre etter om mor gjekk og la seg. Då eg høyrde at ho sjekka ytterdøra ein siste gong var det kjapt under dyna med boka, lyset av (og det måtte skje før mor kom i trappa for soverommet mitt var rett ved trappa) og det var ikkje få gonger det var snakk om sekunder før mor kikka inn på det då mørklagde soverommet. Då eg litt seinare høyrde lyden av soveromsdøra til foreldra mine kunne eg skru på lyset igjen og lese bittelitt til. Det var min ærlege bekjenning ein tidleg tysdagsmorning.

Det er ikkje få gonger oppigjennom barndommen at mor og far har klaga over at eg aldri la meg for å sove. Eg har søsken med veldig gode sovehjerter og ikkje i nærleiken av så mange bøker under dyna-episoder, medan eg har heile tida blitt humoristisk trua med å bli slått i svime for at eg skulle sove.

Funnet på Pinterest
Etter som eg har blitt eldre har samvittigheten slått langsamt inn og eg har kjent at eg har trengt meir søvn enn det eg strengt tatt ville innrømme. Å leggje seg i 22-tida har etterkvart blitt ein vane, men eg kan kjenne på opprørstrangen som vil ha meg til å vere oppe lenger. Nattugler trenger mindre søvn enn morgenfugler las eg nettopp eit eller anna sted, og det stemmer godt på meg. Om eg ikkje las bøker til langt på natt kunne eg finne på å rydde i kommodeskuffene eller omorganisere klesskapet til dokkene mine uti dei små timer.

Dei siste vekene har eg funne ut at eg mangler ein funksjon i kroppen. Eg husker ikkje om eg har skrevet om dette på bloggen eller om det bare har blitt nemnt til kolleger og bokbloggere, men funksjonen som "alle andre" har heiter: To sider - snork! Min heiter: Shit, er klokka så mykje! (og burde strengt tatt hatt fleire utropsteikn) Har eg først kome langt inn i handlinga i ei bok blir klokka mange gonger litt for mykje. Dette oppdaga eg då eg tidlegare i haust las Lucinda Riley, men eg kan med handa på hjartet seie at det har skjedd tidlegare. Eg kan huske fleire episoder der eg har lagt vekk ei ferdiglest boka klokka to om natta og nærmast sovna på sekundet. Eg vil for alt i verda ikkje ha den første funksjonen, men ein mellomting hadde vore fint.

Det er noko magisk over det å finne ei bok som gjer deg så uendeleg oppslukt at du gløymer tid og stad, men enkelte gonger så burde eg begrense slike bøker til fredags- og lørdagskveldene. Då er det hvertfall ingenting eg MÅ opp til.

Funnet på Pinterest
Så, kjære lesere! Leser du til langt over leggjetid?

XOXO

5 kommentarer:

  1. JA, de hender... Men jeg har lært meg å være strengere med meg selv med årene, ellers blir dagene på jobb dagen etter alt for tunge.. Er man B-menneske i et samfunn for A-mennesker, må man noen ganger lære å regulere seg- så får man heller ta det igjen i helgene.;)

    SvarSlett
    Svar
    1. Det er klart, og det gjer eg og. Tar det fort igjen i helgene ;-)

      Slett
  2. Det du skriv om barndommens lesing-i-smug-under-dyna kjenner eg meg igjen i. Eg var også akkurat slik. Las bøker til langt på natt og fekk altfor lite søvn.

    Eg har alltid lest på senga, men i vaksen alder har eg blitt ein slik "To sider - snork"-lesar. Det skuldast at eg legg meg seint (aldri før midnatt) og står opp klokka 06.00. Så når eg har lagt meg sovnar eg nesten momentant, same kor spennande boka er.

    SvarSlett
  3. Jeg har absolutt funksjonen Shit, er klokka så mykje! :-) Jeg er også natteravn og leste under dyna med lommelykt som liten. Nå prøver jeg å være fornuftig og legge meg halv 11. Men jeg kan fint lese til halv 2 før jeg klarer å legge fra meg boka :-)

    SvarSlett