Bok: "Siste dans for Matilda"

Forfatter: Tamara McKinley
Originaltittel: Matilda's Last Waltz
Utgitt: 1999
Min utgåve: 2000
Oversetter: Cecilie Winger
Sidetall: 464
Forlag: Cappelen
Format: Innbundet
Frå: Mors bokhylle

Baksidetekst: Churinga er en gave til Jenny fra ektemannen. Tragiske omstendigheter gjør at hun ikke får vite om det før etter hans død. Sauefarmen ute i den australske ødemarken skulle være en overraskelse, og det var en spesiell grunn til at han ville gi den henne den. Nå får hun ikke vite hvorfor. Alene og fortvilet begir Jenny seg ut i det ukjente. Hun blir som forhekset av den strenge skjønnheten i det barske landskapet. Endelig får hun ro til å sørge og forsøke å se fremover igjen. Men Churinga har sine hemmeligheter. Jennys nye naboer er uvillige til å snakke om Matilda Thomas. Kvinnen som i årtier drev sauefarmen alene. Og jo mer tid Jenny tilbringer på gården, jo sterkere fornemmer hun Matildas nærvær. Hun finner dagbøkene til denne gåtefulle kvinnen. Historien de kan fortelle er langt mer sjokkerende og dramatisk enn noe Jenny kunne ha forestilt seg. Og jo dypere hun trenger inn i fortiden, jo mer usikker blir hun på om det å ha arvet Churinga er en velsignelse eller en forbannelse.

Eg vart inspirert av Isabella til å lese Tamara McKinley igjen. Det er nærmare tre år siden eg opna ei bok skrevet av den australske forfatteren, og nå har 10 bøker på samvittigheten. Alle skal leses, og viss alle går like fort er eg ferdig om eit par veker. Samtidig håper eg at det skal gå litt tregt, for det er slitsomt å lese bøker som krever ein heil del av deg, og når du trur at det er over så krever den enda litt meir.

Sanninga er at eg veit faktisk ikkje korleis eg skal formidle denne boka til omverda. Kvar gong eg les den blir eg tatt til fange med nebb og klør og slepper ikkje ut igjen før siste side er lest. Og sjølv om boka er lukka igjen held den meg fast til eg har glømt den litt, og når eg tar den opp igjen blir eg på ny oppslukt. Som du forstår, er dette ei bok som betyr ein del for meg. Eg er tilbøyelig til å sei at det er ei av dei første voksenbøkene eg leste. Då den kom ut på norsk var eg 14 år, så eg var mellom 14 og 16 då eg leste den første gong. Opplevinga sitter i meg den dag i dag.

Siste dans for Matilda er ein historie om sorg og tap. Jenny Sanders har mistet mann og barn i ei ulykke, og kjensla av einsomhet er trykkende:

Verken ektemannen eller barnet hennes hadde syknet gradvis hen før de døde, så hun hadde hatt tid til å forberede seg, eller til å si avskjedsordene som burde ha vært sagt - nei, døden hadde kommet voldsomt og brått, den hadde feid alt annet til side og etterlatt henne helt hjelpeløs.

Venninna, Diane, prøver å gjere sitt beste for å hjelpe henne å akseptere sorgen, men det er ikkje så lett:

Slipp det ut, Jen. Bli forbanna - gråt - skrik det ut til hele verden hvis det får deg til å føle deg bedre. Du gjør i hvert fall ikke deg selv noen tjeneste ved å la sorgen fortære deg.

Redninga kjem då advokaten ber ho komme på hans kontor i forbindelse med 25-årsdagen hennar. Overraskelsen er stor då han gir Jenny eit skjøte på ein sauefarm langt pokker i vold, nærmare bestemt i New South Wales. Jenny bestemmer seg for å reise frå Sydney og besøke denne farmen, om enn bare for å selge den. Reisen er lang og slitsom, men Jenny kjem fram til slutt. Churinga er ein blomstrande farm, og ein av dei beste i området. Ho bestemmer seg for å bli ei stund, finner ein koffert med kjoler og gamle dagbøker og stifter bekjentskap med Matilda Thomas. Matilda var ein legende i området før ho fylte 20. Ho dreiv farmen aleine, kun med hjelp frå aboriginarane, men ikkje utan trusler og harde slag.

Besteforeldra til Matilda var nybyggarar frå Irland, og då dei døydde overtok mor til Matilda farmen. Mary Thomas var kjent som eit grepa kvinnfolk, og dreiv farmen med Matilda då mannen, Mervyn, vart sendt i krigen. Han kom heim frå Gallipoli, såra og med ein sterk hang til flaska, og gjorde svært lite anna enn å skjenne og kommandere. Mary bukka under for det me i dag kaller kreft (er min antakelse), og Mervyn prøver å selge farmen til nærmaste nabo, Ethan Squires. Det viser seg at Mary hadde meir enn ett ess i ermet, for Mervyn har ingen rett til å selga farmen. Då han døyr, har Matilda tålt mange harde slag og kamper, og innser at ho er ganske aleine i verda.

Matilda kjemper seg opp og fram, legger ungpikedraumar på hylla, og sliter seg nesten ut på Churinga. Livet som sauefarmer var ikkje enkelt, men å vere kvinne og sjef var enda verre. Stopper med Matildas historie her, for boka må leses.

Siste dans for Matilda er ein historie om sorg og tap, det er sant. Samtidig er det ein historie om nytt håp, familierelasjoner, sorg, sinne, hemmeligheter og ein kjærlighet som hjemsøkte ein eldre mann til det siste. Jenny finner nytt håp på Churinga, kjærlighet og ein hemmelighet som nesten øydelegger ho. Barnet som heile livet har følt seg utanfor pga oppveksten på barneheim finner si eiga fortid, og kanskje framtid.

Boka er levande skildra, og det er som om du kan kjenne støvet virvle opp, og villmarkene strekker seg ut i det uendelige. Tamara McKinley skriver ikkje bare om Jenny og Matilda, men om Australias historie i krigen, om korleis det å vere kvinne i ødemarka var, og om slitet og strevet kvinnene hadde under krigen. Kvar gong eg opnar boka så blir eg alltid sjokka når eg kjem eit stykke uti boka, og det står: De levde tross alt på syttitallet, pokker heller. Heilt til side 79 innbiller eg meg at Jenny reiser til Churinga på nittitalet! Ut frå bokas beskrivelser var det ikkje lettere å vera kvinnelig sjef verken på 40-tallet eller 70-tallet.

Eg har eitt mål med denne omtalen: Les boka! Den er ein skatt for meg, men eg kan egentlig ikkje ta den opp, som du sikkert har forstått. Les den, gråt av den, bli forbanna, og skriv gjerne om det til meg. Enten her på bloggen, eller på facebook. Isabella har forøvrig skrevet ein god omtale ho og, og eg håper ho tar opp igjen McKinley-bøkene til hausten.

XOXO