Originaltittel: Игрок
Utgitt: 1867
Min utgåve: 1967
Format: Heftet, 163 sider
Forlag: Gyldendals Lanterne-serie
Eg har lest min første Dostojevskij-roman og det var absolutt ikkje som å lese Tolstoj, men eg har forstått at Dostojevskij er litt tyngre. Forfatteren har fleire romaner på samvittigheten, og den mest kjente er nok Crime and Punishment. Spilleren er lest i forbindelse med Heddas bokhyllelesing.
Ifølge baksideteksten er Spilleren den mest direkte selvbiografiske av Dostojevskijs romaner. Den handler om ein fattig russisk huslærer og hans kjærleik til den lidenskapelige Polina. Handlingen foregår i Tyskland, og Aleksej Ivanovitsj er overbevist om at ein stor sum penger kan gjere sitt til at Polina vil bli hans. I det øyeblikket Ivanovitsj gjer sitt inntog i rulettens verd er han solgt, og besatt av demoner i form av spelelidenskap. Romanen er full av vanskelege russiske namn, og fargerike karakterer som generalen Ivanovitsj er ansatt hos; den nemnte Polina; ei kul bestemor som alle vil arve og fleire gjester på hotellet og i spelesalen.
Eg fant aldri tonen med denne romanen, men det betyr ikkje at den er dårleg. Det er ein studie i psykologi, og Dostojevskij er ikkje nådig i sin beskrivelse av kor fort ein kan få spelegalskap. Heilt grei roman, men eg håper andre Dostojevskij-romaner er hakket betre.
XOXO
Ingen av romanene til Dostojevskij er enkle å lese. Men jeg ville ikke være foruten å ha lest han.
SvarSlettDostojevskij er en av mine favoritter. Selvfølgelig er bøkene krevende, underlige og krever en våken leser, men det er viktig lesning og det er det som gjør dem givende. :)
SvarSlett