Back to the Classics #3: "Dødsklokkene" (Lord Peter Wimsey #9)

Forfatter: Dorothy L. Sayers (1893-1957)
Originaltittel: The Nine Tailors
Utgitt: 1934
Min utgåve: 2015
Oversetter: Rune Larsstuvold, forord av Nils Nordberg
Format: Innbundet, 392 sider
Forlag: Bokvennens kriminalbibliotek

Den britiske forfatteren og Oxford-akademikeren Dorothy Leigh Sayers er kjent for sine kriminalbøker om amatørdetektiven Lord Peter Wimsey. Dødsklokkene er mitt første møte med detektiv og forfatter, og passer godt inn i BTTCC-kategorien A Classic Detective Novel.

Dødsklokkene starter med at Lord Peter Wimseys bil ligger i ei grøft langt frå folk. Han og tenaren, Bunter, er på veg til eit nyttårsselskap, men ender opp med å feire nyttår i Fenchurch St. Paul. Soknepresten, Venables, og kona hans stiller som hotell, og som takk blir Wimsey ein av klokkarane under eit forsøk på å ringe kontinuerleg i ni timer på nyttårsafta. Ein stygg influensa rir over landsbyane, og då Lady Thorpe døyr neste morgon får Lord Wimsey høyre historien om dei stjålne smaragdene. Gjerningsmennene vart fengsla, men juvelene kom aldri til rette, og det er fleire menneske i landsbyen som ennå bærer arr etter hendinga.

I ein periode på eitt år der Lord Peter Wimsey besøker landsbyen fleire gonger skjer det fleire dødsfall, merkelege hendingar med lik i andres graver og unge arvinger. Dødsklokkene er ein komplisert roman der det gjelder å halde tunga rett i munnen skal ein få med seg alt, og huske detaljene.

En kraftig, kirkelig eim, satt sammen av lukten av gammelt treverk, lakk, tørr-råte, kneleputer, salmebøker, parafinlamper, blomster og stearinlys godt gjennombakt i varmen fra kakkelovnene, strømmet mot dem. (s. 45)

Mitt første med amatørdetektiven, og eg håper det ikkje blir det siste. Lord Peter Wimsey er ein finfin karakter, og Dorothy L. Sayers ein belest og kreativ forfatter. Baksideteksten (som eg mistenker Nils Nordberg har ein finger med i) seier at Dødsklokkene er både en av tidenes fiffigste mordgåter, og det er eg meget samd i. Eg har nytt kvart sekund med denne romanen, og har i det lengste prøvd å forlenge den, men ein kveld var det slutt. Den har fått meg til å le, til å sukke oppgitt, og til å forundre meg over kommunikasjonsmetoden telegram. Dagens detektiver og politi har det verkeleg for lett med sine smarttelefoner.

Han telegraferte tilbake at han straks var på vei til Fenchurch St. Paul, avlyste henrykt et antall selskapelige forpliktelser, og klokken to satt han i salen i menighetshuset sammen med en større andel av den lokale befolkning enn hva som trolig hadde vært samlet under samme tak noen gang siden abbediet ble plyndret. (s. 111-112)

XOXO