Baksideteksten sier: "Det åttende livet er en reise gjennom et Europa i endring og et rystende og rørende flettverk av kjærlighet, krig og tragedier. Og en sjokoladeoppskrift som viser seg å bære med seg både ekstase og fortapelse." Og det oppsummerer romanen på ein overfladisk måte. Opner du romanen vil du først finne eit slekstre som du vil få bruk for, og ein uendelighet av personnamn, familierelasjoner og historie. Sistnemnte hadde eg meget ofte lite snøring på.
Eg syns handlinga er for overveldande til å få ned her, og det er nok ikkje alt eg har fått med meg i farten. Språket er meget godt, og sidene flyr avgårde når du først har satt deg ned med boka. Den er delt inn i 7 (8) korte og etterkvart lengre kapitler og kvart kapittel har namnet til eit familiemedlem som tittel. Det vil ikkje si at det eine kapitlet handler kun om den eine personen, for etterkvart som medlemmane blir fødd inn i familien så er dei med i neste kapittel. Dette med ein uendelighet av personnamn minner meg om dei store romanene som Anna Karenina, Krig og fred og Buddenbrooks. Eg er godt vant til slike romaner og nyter det i fullt monn, men eg er glad for slektstreet som Haratischwili har laga.
Så kvifor skal du lese denne romanen? Kvifor skal du binde deg til 1152 sider i ei bok når du kan lese 3-4 romaner på den stunda det tar å lese mursteinen frå Georgia? Eg har ikkje googla mykje under lesing av boka, men er så heldig å ha lest saman med andre som har googla for meg og skrevet i ein Instagram-chat om ting som er relevant for kapittelet. Hadde det ikkje vore den gruppa hadde eg nok ikkje blitt ferdig. Men kvifor skal du lese den? Fordi den gir deg eit bilete på georgisk historie som du kanskje ikkje får andre stader, og fordi det er ein meget god historie. Ein ting som slo meg då eg las dei siste sidene i går kveld er at det er kvinnene som er dominerande. Det er dei som held familien oppe og i gang, mennene er innom ein gong iblant, men er som regel bortreist på jobb.
Eg skal innrømme at eg likte best dei 500 sidene for eg likte dei personene best. Dei neste 500 sidene er ikkje galne dei heller, men det vart meir skumming utav dei. Eg kjenner meg så godt at hadde eg satt boka inn i bokhylla på side 501 så hadde den blitt der ei god stund, så ferdig vart eg. Eg er ikkje så historie-interessert at eg føler for å lære meir, men historisk fiksjon fungerer.
Varmt anbefalt!
XOXO
| Forfattar: Nino Haratischwili | Originaltittel: Das achte Leben (für Brilka), oversatt til norsk av Ute Neumann | Utgitt: 2014 | Min utgåve: 2024 | Format: Hefta, 1152 sider | Forlag: Aschehoug |
Veldig kjekt å lese om leseopplevelsen din Elida, kjenner meg igjen i det med utålmodigheten hvis engasjementet svikter halvveis. Og, havner boken i hylle da, så er løpet kjørt. Jeg begynte på den på Kindelen, men la den fort vekk, det fenget ikke nok fra starten. Nå er jeg bedre forberedt og tenker at dette kan bli en sommerferiebok for meg - takk Elida!
SvarSlettTakk, Tine! Det høyres ut som om det var motsatt for meg, eg var meget engasjert i starten, men det dabba av mot slutten. Håper du fikk noko utav skravlinga mi i dette innlegget.
SlettÅÅÅ, jeg synes den bok var fantastisk fin, ok det var noen kjedelige kapitler innimellom, men det er det nesten alltid på så tykke bøker. Men, leser man et eller to kapitler i slengen hver dag er den til å komme igjennom. Jeg er historie int. og viste utrolig lite om Georgia, og jeg følt virkelig at jeg skjønte hvordan de ble styrt av Russland og all korrupsjonene. En skremmende bok som kanskje er mer lik virkeligheten i Georgia i dag enn, når jeg leste den i 2022. Den kunne vært litt tynnere :)
SvarSlettDen var god jamnt over, men spesielt i det eine kapitlet var det veldig mykje syt og klag. Eg tenker at når dette skulle vera ein historieforteljing til ei niese så kunne det vel vera tona ner bittelitt.
Slett