Originaltittel: Did You Ever Have a Family, frå engelsk ved Monica Carlsen
Utgitt: 2015
Min utgåve: 2016
Format: Innbundet, 222 sider
Forlag: Cappelen Damm
Den amerikanske forfatteren Bill Clegg fekk sin skjønnlitterære debut med Vi som hadde en familie, og kom på longlist til Man Booker Prize i 2015. Tidlegare har Clegg skrevet bøker om sitt narkotikamisbruk, og til dagleg arbeider han i forlagsbransjen.
Handlinga i Vi som hadde en familie går føre seg i ein småby i Connecticut, USA. Kvelden før Lolly Reid skal gifte seg krangler bruras mor, June, med sin 20 år yngre kjærast, Luke. I småbyen er alle klar over forholdet deira, og sladderen har gått varm fleire gonger. June rømmer ut av huset etter krangelen, og då huset går opp i røyk etter ein gasseksplosjon er June den einaste overlevande. Sjokket og sorgen over å miste dottera, den komande svigersonen og eksmannen gjer at June rett etter begravelsen setter seg i bilen og køyrer sin veg. Tilbake i småbyen sitter Lukes mor som hadde eit turbulent forhold til sin son, og ei rekke andre småbyborgere som blir berørt av tragedien. Vi som hadde en familie har ikkje mindre enn 11 ulike stemmer, og kvar fortel sin historie om hendingar før og etter tragedien. Begravde hemmeligheter og mørke sanningar tvinger seg fram i lyset, og bidrar til at fleire blir nødt til å gå seg sjølv etter i sømmane.
Då Bill Clegg hamna på Bookers langliste hadde eg alle intensjoner om å lese den. Det skjedde ikkje, men då Beathe foreslo ei samlesing heiv eg meg på. Historien er interessant nok, og Clegg er modig som har så mange forteljarstemmer, men for mitt kronologiske hovud fungerer det ikkje. Eg syns det vart rotete og usamanhengande, og eg fekk aldri flyt i romanen. Kjem eg til å huske denne romanen om eit halvt års tid? Sannsynligvis ikkje, men temaet føyer seg galant inn i Bookers romaner om familierelasjoner. Fleire av romanane frå Booker 2015 var om familie, og i den forbindelse vil eg heller at du leser Anne Enright eller Chigozie Obioma. Vi som hadde en familie vart ingen innertier hjå meg.
Eit sitat på slutten:
Det forekom meg den kvelden og senere at vi ikke lenger bor i en småby, i hvert fall ikke en ordentlig en. Vi bor i et fasjonabelt museum, et som bare er åpent i helgene, og vi er vaktmestrene. (s. 25)XOXO
Les gjerne Ann Helen, Beathe, Linn og Siljes anmeldelser.
Jeg likte godt det sitatet på slutten der! Tror jeg hadde likt den bedre om man hadde kuttet kraftig ned på fortellerstemmene for man satt aldri med følelsen av at man satt og leste en roman, og strengt tatt trengte man ikke å bli kjent med alle disse perifere menneskene selv om de kanskje hadde på hver sin måte en interessant historie. Tror vi hadde ganske så lik oppfatning av boken Tusen takk for link :-)
SvarSlettEg trur og det hadde gjort seg med færre forteljarstemmer - alt var ikkje like interessant.
SlettJeg likte denne boken veldig godt, så her er vi litt uenige:-) Jeg er enig i at alle fortellerstemmene var litt forvirrende til å begynne med, men så synes jeg det gikk veldig greit etterhvert. Som jeg skrev i mitt innlegg om boken opplevdes det som June, Lydia og uromomentet Silas stod i fokus og de andre belyste historien nesten i etterkant, i og med det ulike fortellerperspektivet. Ellers er vi enige i at Obioma sin bok er verdt å lese, mens Enright sin har jeg ikke fått lest enda. Kjekt at disse bøkene kommer på norsk, så stadig flere leser dem!
SvarSlettDet hadde vore keisamt om alle hadde vore samde om ei bok ;-)
SlettEg syns og at det er kjekt at meir og meir blir oversatt. Eg har ingen problem med å lese engelsk, og vel som oftast det, men eg vil gjerne at fleire som ikkje les engelsk skal lese dei bøkene eg syns om.