Bok: "En moderne familie"

Forfatter: Helga Flatland (f. 1984)
Utgitt: 2017
Format: Leseeksemplar, 239 sider
Forlag: Aschehoug

Den norske forfatteren Helga Flatland får stadig nye lesere, og eg er av dei som venter i spenning på nye bøker. I 2014 las eg Bli hvis du kan-trilogien på kort tid, og med romanen Vingebelastning året etter vart eg ikkje mindre begeistra.

En moderne familie handler om Liv, Ellen og Håkon som opplever at foreldra gjennom førti år skiljer lag. Barna reagerer på kvar sin måte, og boka har tre ulike forteljerstemmer. Liv har mann og barn, og har alltid trengt foreldra på ein anna måte enn søsknene. Ellen er meir frigjort, men det er ikkje mange som veit at ho sliter med å bli gravid og siste utveg er prøverør. Håkon er den høgt elska og etterlengta lillebroren som vart fødd med hull i hjartet, og har alltid blitt godt tatt vare på av foreldra. Gjennom dei tre stemmene får me høyre om dei ulike reaksjonane, men og om liva til søsknene og deira respektive. Foreldra, Sverre og Torill, er nok dei som er minst berørt av skilsmissen, men dei har nok og fått tenke på den lengst. Er det gifte foreldre med vaksne barn og barnebarn som utgjer ein familie, eller er det den moderne familien med dine, mine og våre barn som er idealet?

En moderne familie befester Helga Flatland sin posisjon som ein forfatter eg liker veldig godt, og hennar styrke er relasjoner mellom mennesker. Det er ein til tider sårbar, til tider morsom og veldig ofte nikker eg anerkjennande til Flatlands setninger. Forteljarstemmene er litt ujevne; eg forstår ikkje heilt kvifor Liv og Ellen får to "kapittel" kvar, medan Håkon får eitt på slutten. Hadde han mindre å si om skilsmissen eller er det fordi han ikkje har eller ønsker seg familie? Samstundes som eg nikker, blir eg oppgitt. Liv føler seg sveket og vurderer sitt eget ekteskap, Ellen forteller ingen om maktesløsheten ho føler over barnløsheten, medan Håkon surrer litt rundt i si eiga verd. Kva om dei faktisk hadde snakka litt meir saman om personlege ting? Alderen mellom barna til Liv er relativt stor, men ingen stiller spørsmål om barnløsheten til Ellen har figurert både i moras og Livs liv. Det spørsmålet kunne eg godt hatt svar på, men samstundes passer den ikkje inn i det som romanen vil formidle.

I A-magasinet forrige fredag (29. juli) snakker Flatland om oppvekst, tosomhet og moglege barn. Ho har ikkje barn sjølv, men eg trur ho forstår tante-rollen:

Min egen glede over å være tante består først og fremst i det å ha tilgang til barn som på en måte er litt mine, uten å ha ansvaret for dem. Ikke minst i det å kunne tillate meg å være så mye kulere og mer avslappet enn Liv, i Agnars øyne, gi ham lov til ting han aldri ville fått lov til av henne, som hun må ta konsekvensene av senere. (s. 72)

Eg har ikkje barn, og ønsker meg heller ikkje barn, men det er ingen hindring for barnevakttjenester og det å vera glad i barn. Skilsmisse har eg ingen erfaring med, men eg kan forstå den tryggheten i det å vera to. Før farfar døydde tidlegare i år så var det ein trygghet i det faktum at farmor og farfar hadde kvarandre i kvardagen. Etter hans dødsfall er det betryggande å vite at farmor ringer om ho trenger hjelp og at min far og søsknene hans har kvarandre som besøker farmor kvar sine dager.

Det har ikke vært en aktuell problemstilling før, men nå blir det plutselig en presserende tanke at de begge er alene og aldrende. Og hva hvis noe alvorlig skjer med en av dem? Tryggheten i at de har vært to , at de har hjulpet hverandre eller i det minste holdt et øye med hverandre, har blitt borte. (s. 86) 

Til tross for sine ujevnheter får den meg til å tenke, og denne anmeldelsen vart til tider ganske personleg. Det tenker eg gjer ingenting, for eg vil heller ha ei bok i tankane i lang tid etter lesing enn legge vekk ei bok som eg umiddelbart gløymer. Romanen er varmt anbefalt!

XOXO