Den norske forfatteren Ragnhild Holmås (f. 1988) er utdanna statsviter, snakker russisk og har jobba som tekstkonsulent. Som 23-åring fekk ho diagnosen ME og opplevde at det å bli trodd var ein like stor utfordring som sjølve sjukdommen. Holmås har instagram-kontoen @serikkesykut der ho til stor begeistring for følgerne fjaser og knuser ho fordommer om usynleg sjukdom.
Det er lenge sidan eg las om denne boka, og fekk den endeleg frå biblioteket. Det som gleder meg er at den er på venteliste og at fleire vil lese den. Det trur eg vil gjere stigmatiseringa av usynleg sjukdom mindre. Eg har ingen erfaring med usynleg sjukdom, men har fleire venner som av ulike årsaker ikkje fungerer i jobb. Mot slutten av boka skriver Ragnhild Holmås at ho er lei av å lyve om kva ho jobber med, og eg tenker at det er jo eit av dei første tinga fremmede personer spør kvarandre om. Kanskje me må finne på noko anna å bruke som introduksjon for nye personer? Eg foreslår bøker, evt kvifor du ikkje leser bøker. Då får i alle fall eg blod på tann om eg blir spurt om yndlingsbøker.
Men frå spøk til alvor, det er ingen spøk å ha ME. Ragnhild Holmås har brukt tre år og utallige servietter, post-its og whatever som låg der ho låg til å skrive denne boka. Kvar dag har vore eit slit mot lys, lyd og berøring. Og den evige skammen. Den altoppslukende skammen som gjorde at ho med ein tur ut tok ein haug med bilder så ho kunne legge ut på sosiale medier over lengre tid. Det var ein måte å vise omverda på at ho var oppe og hoppa, sjølv om ho i all stillhet låg langt under dyna. Dei få gongene ho gjekk ut døra tok ho på seg leppestift for til og med legen gir deg betre hjelp om du ser nokonlunde oppegående ut.
Ragnhild Holmås har skrevet ei humoristisk, sår og tankevekkande bok om usynleg sjukdom. Om sin usynlege sjukdom. Innimellom sin eigen sjukdomshistorie har ho tatt med fakta om temaet og følgerhistorier frå sosiale medier. Eg håper denne boka kan bidra til mindre stigma og meir forståelse. Min forståelse blir større for kvar dag gjennom både denne boka, men og via andre kanaler. La oss bli med og si "Eg forstår ikkje kva du strir med, men eg aksepterer." Anbefales!
Jeg justerer håpet. Det har fått liten h. Det nye håpet er ikke lenger å bli frisk i morgen, neste uke eller neste år. Det nye håpet er å kunne fortelle at jeg er kronisk syk, og bli møtt med kunnskap og forståelse av helsevesenet, Nav, og folk jeg treffer på fest, på sykurs og i kommentarfelt. Det nye håper er at forskerne skal få finansiering til å endelig gjøre det store gjennombruddet, slik at legenes hjerter ikke lenger synker når de ser meg. (Men du ser ikke syk ut s. 216)
XOXO
| Utgitt: 2020 | Format: Innbundet, 236 sider | Forlag: Cappelen Damm |
Jeg har ikke lest boka, men kjenner et par stykker som har slitt med dette å bli trodd. Særlig en ung gutt, han ble ikke trodd på skolen, alle kalte han lat, Nå har det gått noen år og han blitt bedre, endret kosthold og ser lyst på livet! Begynt på skolen igjen osv, men det var tøft for han og foreldrene.
SvarSlettEg trur det er vanskelig å bli trudd, og heier på den gutten som du kjenner <3
SlettJa,denne boken var bra.Mye å kjenne seg igjen i dessverre. Man må gjennom en sorg når man innser at man ikke lenger kan jobbe og det er mye man må ofre fordi kroppen ikke makter, og noe av det verste er å ikke bli trodd. Men så er det dette med at man faker de få gangene man er ute blant folk, sminker seg opp,klistrer på seg et smil og man ser ikke syk ut. At man ligger på sofaen halvdau i flere dager etterpå er det jo ingen som ser. Men den setningen du skrev kan sikkert være en god plass å begynne tenker jeg.
SvarSlettFin omtale :-)
Og akkurat det du skriver her skriver og Holmås ein del om, og det er jo ingen som ser at du dagen etter og gjerne i fleire dager ligger som eit slakt på sofaen. Den setningen er ein omskriving av kva Holmås ønsker at legene skal sei til ho og andre med same utfordringer :-)
SlettHun er en mester i å knuse fordommer, glad du har lest, håper mange andre gjør det samme :)
SvarSlett:-)
Slett