Gjenlesing av Tor Bomann-Larsens fire første bøker om kong Haakon og dronning Maud

 

Eg har den siste månaden gjenhøyrt dei fire første bøkene om kong Haakon og dronning Maud. Dei er ført i pennen av historiker og forfatter Tor Bomann-Larsen, og utgitt i perioden 2002-2008. Den fjerde boka las eg i 2013 og så sa det bom stopp.

I 2019 kom den åttende og siste boka om kong Haakon. Ein naturleg slutt då kong Haakon døyr, men det betyr at eg har fire uleste bøker om kong Haakon å sjå fram til. Dronning Maud døyr som kjent rett før andre verdskrig, så i bok 5 blir den eine hovudpersonen bytta ut med kronprins Olav.

Eg er rojalist på min hals. og repeterer det eg skreiv i anmeldelsen av første bok. Eg kan ramse opp kongelege fødselsdagar like lett som mine egne foreldres, og er av dei få som fryder meg når det er kongelege program på TV eller utfyllande avis- og magasinartikler. Det er sjelden eg lærer noko nytt, men til og med dei siste åra har eg fått nye opplysningar.

Kvifor interessere seg for monarkiet i inn- og utland spør du om? Eg trur det har med slektskap å gjera. Eg har sjølv stor slekt med 30+ søskenbarn, mi mors foreldre hadde mange søsken og fleire barn og eg har heile slekta mi lagt inn på MyHeritage. Det blir ein interesse, og viss du går eit par generasjoner tilbake i monarkiene så er det ein heil del slektskap å spore. Tidlegare var det lov å gifte seg med søskenbarn, og for å halde familien innad sin egen vart det mykje brukt. Tidleg på 2000-talet gjekk det ein dansk serie på NRK som fokuserte på danske kong Christian IX og hans tilnamn som Europas svigerfar. Det er eit tema som blir grundig utbrodert i første bok om Haakon og Maud, Kongstanken, og i boka En kongelig familie.

Eg har nå lyst til å lese dei fire resterande bøkene til Tor Bomann-Larsen, og må tenke litt på om eg vil låne dei på biblioteket eller høyre dei via Storytel. Det er ikkje alltid eg får alt med meg når eg høyrer bøker så gjenhøyring går som regel fint, men nå er det bøker eg ikkje har lest før. Ein anna ting som gjer at eg heller mot å låne papirbøkene er at forfatteren leser sjølv. Bomann-Larsen er god til å skrive, men eg hadde ikkje bedt han om å lese inn åtte bøker hadde det vore meg. Eg skrur sjelden opp tempoet når eg høyrer bøker, men her har eg vore nødt. Det går litt tregt for å vere snill.

Når eg har gjenhøyrt bøkene og lest anmeldelsene eg skreiv slår det meg at min oppfatning av bøkene har ikkje endra seg noko særleg. Eg har blitt nokon år eldre og tør nok å sei min meining meir enn eg gjorde då, og har ofte tenkt at det var mykje uvennskap blant dei kongelige basert på utsjånad og veremåte. Samstundes er eg djupt imponert over den researchen som ligger bak disse bøkene. Ein ting er kong Haakons private dagbøker som Bomann-Larsen har fått tilgang til, men alt det andre om dei andre kongelege. Han kan umogleg ha sittet på sitt kontor og jobbet heile tida og reise-rekningane må jo ha vore store i perioder.

Anmeldelsene eg skreiv i 2012 og 2013 ligger under her, og eg ser fram til fleire bøker om Haakon og Maud.

1. Kongstanken (gitt ut 2002, lest 2012)

2. Folket (gitt ut 2004, lest 2012)

3. Vintertronen (gitt ut 2006, lest 2012)

4. Makten (gitt ut 2008, lest 2013)

XOXO